At tilpasset opplæring kan være en utfordring, har jeg jo forstått i samtale med flere lærere. For meg ble det etter hvert også en utfordring å skille alle de forskningsmessige tilnærmingene til begrepet fra hverandre. Heldigvis ble det mer interessant når jeg kom til lærernes tilnærminger og til tilpasset opplæring og en inkluderende skole.

I forskningsrapporten kan en lese at de fleste lærerne er positive og mener tilpasset opplæring er viktig, men at de samtidig ønsker at læreplanene skulle vært mer detaljerte. De ønsker at læreplanene skulle gitt flere alternativer og anvisninger for hvordan læreplanen kan realiseres og for hvordan de kan legge til rette for tilpasset opplæring. De ønsker ikke at disse anvisningene skal være forpliktende, men at de skal være ”et rammedannende grunnlag som de kan ta sine valg ut ifra, og som tilbyr rike valgmuligheter og alternativer.” (s. 44)

I forskningsrapporten knyttes også bl.a begrepene differensiering og inkludering til tilpasset opplæring. Det vises til bl.a Dale og Wærness som skiller mellom differensiert tilpasning og differensiert opplæring.  De tolker differensiert tilpasning som mer individorientert ved at undervisningen tilrettelegges ut fra den enkelte elevs forutsetning og evner. Tilpasning skjer i forhold til noe og det er noe som må tilpasses. Mens differensiert opplæring refererer mer til en fellesskapstenkning, der alle skal gjennom det samme innholdet og de samme temaene.

Om begrepet inkludering står bl.a at ”begrepets kjerne er å øke individets deltakelse i en institusjon og i institusjonens virksomhet, og å redusere segregasjonen fra institusjonens og dens virksomhet” (s. 87. Boots, 1996)

I forhold til undervisning ser vi i rapporten at det blir brukt lite tid på avrunding og oppsummering etter en aktivitet, noe som gjør at intensjonene med undervisningen blir uklar for elevene og de vil ikke se sammenhengen mellom det de gjør og det de lærer. Rapporten viser også at den rådende undervisningsformen i videregående er av tradisjonell kateterundervisning kombinert med individuelt elevarbeid, og der tilpasset opplæring består i gruppearbeid og å gi elever individuell hjelp. I rapporten står det at lærerne er oppmerksomme på å variere gruppesammensetningene og blande svake og sterke elever sammen. I Utdanning nr. 7/ 2011 og i artikkelen http://utdanningsnytt.no/4/Meny-B/Grunnskole/Utviklingsarbeid/--Styrk-norske-larere-/  leser en derimot at flere norske skoler deler elevene inn i grupper etter prestasjoner, såkalte mestringsgrupper.  I tillegg øker andelen elever som får spesialundervisning i egne grupper. Dette er betenkelig når det viser seg at land som deler elever etter prestasjoner, gjør det dårligere i PISA-undersøkelser. (Utdanningsnytt 7/2011 s. 7)

Jeg har litt erfaring fra både barnehage, grunnskole og videregående og min erfaring er at å blande svake og sterke elever er nyttig for alle. De svake får hjelp og forklaringer av de sterke, og de sterke lærer av å forklare og veilede de svakere. Kanskje stiller de svake spørsmål som skjerper de sterke og sammen kan de finne svar på problemet, kanskje har den svake sterke sider/ områder den kan bidra på. Det at de er sammen i grupper skaper fellesskap og sosiale allianser som er med å gjøre dem sterke og trygge på hverandre, noe som igjen gir gode forutsetninger for videre læring.